Superproduksjon eller høyrisiko?

RAS-anlegg kan gi fisken din superforhold hver eneste dag. Men hvert valg du tar i drifta har potensial til å starte kjedereaksjoner du kanskje ikke ønsker.

I Recirculating Aquaculture Systems, best kjent som RAS, kan du i teorien ha full kontroll på vannmiljøet, og produsere laks raskt og forutsigbart uten å ta hensyn til vær og årstider. RAS-anlegg bruker mye mindre vann enn gjennomstrømmingsanlegg, reduserer energibehovet til oppvarming og kjøling og gjør det enklere å ta vare på avfallsstrømmene.

 

– Ja, RAS er den eneste teknologien der du kan ha full kontroll. Men dette er komplekse systemer, og full kontroll forutsetter riktige avgjørelser. Drifter du anlegget feil, kan følgene være katastrofale.

 

Det sier Kari Johanne Kihle Attramadal, som jobber som førsteamanuensis i RAS ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og leder FoU-arbeidet hos RAS-leverandøren Nofitech.

 

Utløser kjedereaksjoner

– Optimale produksjonsforhold ligger innenfor et begrenset område som må opprettholdes over tid i anlegget selv om belastningen øker. Hvor mye du må tilsette eller fjerne fra vannet for å lage stabile gode forhold endrer seg gjennom produksjonssyklusen i takt med at fisken vokser, spiser mer og skiter mer, forklarer Attramadal.

 

Alt henger sammen med alt i RAS og når du justerer på en faktor, vil det påvirkes andre faktorer:

• Om du øker pH i vannet fra 7,2 til 7,4 og gjør det bittelitt mindre surt, blir både aluminium, H₂S (hydrogensulfid) og CO₂ (karbondioksid) mindre giftig for fisken.
• Dessverre gjør endringen sitt til at CO₂-lufterne blir mindre effektive og ammoniakk mer giftig, samtidig som den øker ammoniakkomdanningen i anlegget.

 

Ifølge Attramadal er det viktigere å holde vannkvalitet i anlegget stabil, enn å hele tiden justere mot teoretisk perfekte produksjonsforhold.

 

– Fisken er tilpasningsdyktig. Du kan ha glad og frisk fisk på 8 grader, og frisk og glad fisk på 12 grader. Det den ikke liker, er raske endringer. Det stresser fisken. Samtidig må den da bruke energi på å tilpasse seg endringen, energi den heller bør bruke til å vokse og holde seg frisk, sier førsteamanuensen.

 

Hovedutfordringene i RAS

Det viktigste for fiskeoppdrett i resirkuleringsanlegg er å unngå at skadelige og giftige kjemiske forbindelser oppkonsentreres, og sørge for at fisken har nok av det den trenger – for eksempel oksygen. Uønskede forbindelser oppstår uunngåelig i oppdrett på grunn av avfallsstoffer fra fisken selv, både fra avføring og fra gjellene/pusten. I tillegg produserer bakteriene i systemet uønskede forbindelser når de bryter ned fiskens avføring og fôrspill.

 

– I RAS blir fôret nesten enda viktigere enn ved andre produksjonsformer. Sammen med vann og oksygen, er fôret den viktigste input'en i RAS-anleggene. Fôr som gir store og faste ekskrementpartikler er å foretrekke, fordi disse lettere kan fjernes i mekaniske filtre. Da unngår en unødig belastning på biofilteret og minimerer bakterieproduksjonen av uønskede forbindelser, sier Attramadal, og legger til:

– I mange sammenhenger gjelder det å fôre mest mulig. I RAS er det mye bedre å fôre litt for lite, enn for mye.

 

I tillegg gjelder det å unngå infeksjonssykdommer og oppblomstring av skadelige mikroorganismer som alger, sopp, virus og bakterier. Men sterilt skal det ikke være. De fleste bakteriene i fiskens omgivelser bidrar nemlig positivt til utviklingen hos fisken og beskytter mot sykdom.

 

– De bakteriene vil vi legge til rette for. Nettopp derfor er biofilterfunksjonen så viktig i RAS-anleggene – de bidrar til å holde sykdomsbakterier nede og er en kilde til de gode bakteriene. Husstammen av bakterier varierer fra anlegg til anlegg, og mange ulike bakterieprofiler kan fungere godt forklarer førsteamanuensen. Det finnes derfor ingen oppskrift på den optimale artssammensetningen av bakterier i RAS.

 

Storsmolt og matfisk i RAS

Med trafikklysene for havbruksnæringen, ønsker flere oppdrettere større smolt for å redusere lus- og smittepresset i sjøanleggene. Og ikke minst betyr større smolt at man kan utnytte MTB (maksimum tillatt biomasse) på sjølokaliteten bedre. Mange settefiskanlegg investerer derfor for å produsere storsmolt i sjøvanns-RAS. Flere aktører sysler også med tanken om matfiskproduksjon på land.

 

Med bruk av sjøvann, har RAS-teknologien andre utfordringer enn med ferskvann. Det er det viktig å være klar over, om vekstpotensialet på land skal utnyttes.

 

– Å gå fra ferskvann til sjøvann i RAS, er et nesten like stort steg som å gå fra gjennomstrømming til resirkulering. Det krever annet design og andre måter å drifte på. Generelt vil kravet til et sjøvannsanlegg være høyere enn for et ferskvannsanlegg, sier Attramadal.

 

Saltvannet gir ikke bare utfordringer med korrosjon (rust), det påvirker også effektiviteten til biofilteret og CO₂-utluftingen. Sjøvann inneholder dessuten 1000 ganger mer sulfat enn ferskvann, som øker risikoen for dannelse av hydrogensulfid (H₂S), den giftige gassen med en emmen lukt av råtne egg. Det har allerede flere saltvannsanlegg fått merke.

 

– Men det finnes måter å redusere risikoen på i sjøvannsanlegg. Om organisk materiale fjernes fra anlegget og tilgangen på oksygen eller nitrat er god nok, reduseres faren for H2S-dannelse, forklarer Attramadal.

 

Utvikler bedre datahjelp

Fordi «alt henger sammen med alt», er det mange ganger vanskelig å ta riktige valg når du skal endre vannkvaliteten i et RAS-anlegg. Derfor er flere leverandører i gang med å utvikle mer autonome systemer. Det vil si at en bruker datamaskiner for å anbefale den gunstigste justeringen.

– Det er mange hensyn å ta som krever inngående kompetanse om både vannkjemi og fiskens biologi. Vi mennesker ser gjerne ett og ett parameter om gangen, for eksempel oksygenmetning eller pH. Datamaskinen kan se alle måledata i en sammenheng, og gi oss god hjelp til å unngå katastrofale feilvalg, sier Attramadal.