Tiden er moden for ny industribygging

For bare to tiår siden besto fiskefôret av 70 prosent marine råvarer. Heldigvis skjønte vi allerede den gangen at havbruk ikke kunne vokse videre med å bruke mer villfisk i fôret, for da ville vi tømme havene. Derfor startet vi et intensivt arbeid for å forstå hvorfor de tradisjonelle marine råvarene var så gode. I de 20 årene som har gått, har vi lært og forandret mye. Vi har tredoblet den norske lakseproduksjonen, samtidig som norsk laks er blitt en netto bidragsyter som marin proteinkilde.

I dette nummeret av Merdkanten feirer vi at Lerang forskningsstasjon fyller 30 år. Forskningen her og andre steder har 

muliggjort vekst i norsk havbruksnæring uten å legge ytterligere press på villfiskbestanden. Slik støtter vi opp under FNs bærekraftsmål nr. 14 «Liv under vann», samtidig som vi har vist at havbruk er viktig for framtidig matproduksjon.

Norsk havbruksnæring har den posisjonen og størrelsen den har i dag takket være vitenskap og – ikke minst – havbrukere som har turt å satse på kunnskap fra forskningen. Nå er det på tide å ta sats på nytt.

De vegetabilske råvarene vi bruker i dagens laksefôr, er gode. Soya er en knallgod råvare som er veldig høy på protein, og inneholder minimalt med antinæringsstoffer fordi det er et konsentrat. Men nesten alt vi bruker i dagens fiskefôr blir produsert andre steder enn i Norge.

Kanskje er tiden moden for en ny industrisatsing i Norge, en råvareindustri som gir verdens allerede sunneste oppdrettsfisk fôr produsert på kortreiste og bærekraftige råvarer produsert under trygge, kontrollerte og transparente forhold her hjemme?

Spørsmålet er om vi kan lage like gode råvarer i Norge. Laksen trenger høyverdige råvarer som er energitette på protein eller inneholder de rette fettsyrene. Laksen vil ikke få bedre næringsinnhold og funksjonelle egenskaper av norske råvarer hvis ikke råvarene er bedre enn de vi importerer. Og det er bare å erkjenne, vi importerer i dag gode råvarer.

Noen tror at laks kan spise restråstoff fra skogbruk. Det går ikke. Hverken laks, hunder eller katter kan overleve på flis. Men hvis noen klarer å dyrke proteinrike bakterier basert på restråstoff fra skogbruk, og vi ut fra dette klarer å utvinne de næringsstoffene som fisken trenger, kan historien bli annerledes.

Poenget er at vi ikke bare kan vedta at laksen skal spise noe fordi det er lett å dyrke i Norge. Vi trenger forskning. Insekter og alger har vi allerede begynt å ta i bruk, men vi trenger kraftig oppskalering og industrialisering hos flere produsenter.

Noe av det mest spennende framover tror vi blir dyrking av bakterier som gir oss protein. Kanskje høres det ut som science fiction, men teknologien er tilgjengelig. Vi håper å kunne se slike fabrikker i Norge, der bakterier tas inn i store ståltanker. Bakteriene «spiser» CO2 – noe vi vil bli kvitt. Skretting har allerede testet slikt bakterieprotein på laks, og det fungerer veldig bra. Bakterier vise seg å bli et kinderegg: Råvarer som gir lavt fotavtrykk, som ikke er menneskemat og som kan bli en ny industri i Norge.

Havbruk bygger allerede en eksportnæring som både skal være med å finansiere den norske velferdsstaten, og samtidig utvikle framtidens bærekraftige mat. Det ville vært strålende om vi her i Norge gikk i front for å utvikle nye råvarer som vi kan fôre fisken vår med – en ny norsk sirkulær bioøkonomi som gir grønne verdiskapingsmuligheter!