Kun én gang i løpet av de siste ti årene har den samlede årsproduksjonen av kveite passert 2.000 tonn i Norge. En håndfull aktører holder koken. Til tross for at kveiteoppdretterne har hatt større kapitalutvidelser enn slaktetall, er de like sterke i troen på kveiteeventyret.
En av kveitenæringens tålmodige aktører, er Nordic Halibut. Selskapet feiret i fjor 25 år, og at det var 20 år siden den første kveita ble satt i sjøen på Nordmøre. Pilot-lokaliteten Lyngstad i Eide kommune er en av to lokaliteter i bruk. Konsernet har som mål å øke årsproduksjonen fra dagens 500 tonn til over 3.000 tonn de neste fem årene.
– Vi utviklet de første etasjemerdene i 1999, og bruker fortsatt den samme teknologien på sjøanleggene våre i dag som for 20 år siden. Det er ikke der kveiteeventyret har latt vente på seg. For oss har det hele veien handlet om å få fisken i sjøen så fort det har vært teknisk og biologisk mulig. Sjøfasen har alltid gått som en drøm. Siden 2001 har vi ikke behandlet en eneste fisk i sjøen.
Det sier Edvard E. Henden, daglig leder i Nordic Halibut. Hans omfattende lag av tålmodige eiere, anført av Frode Teigen og Kontrari AS, har jobbet seg over motbakke etter motbakke. Nylig hentet Nordic Halibut inn nye 66 millioner kroner i frisk egenkapital. Pengene skal brukes til å finansiere biomassevekst og utbygging av tredje sjølokalitet på Eide.
I dag er Nordic Halibut et kveitekonsern med kontroll på hele verdikjeden fra stamfisk til salg.
– I løpet av disse 25 årene har vi gått den lange veien fra å temme villfisk til at vi i dag har en helintegrert verdikjede. Jeg er stolte av hva vi har fått til, sier Henden.
Opphavet til Nordic-kveitene lever livet på stamfiskavdelingen på Vikaneset på Midsund, hvor de blir svært godt passet på av ansatte med erfaring tilbake til tidlig på 1990-tallet. Mens hannene sjelden blir over 50 kilo, kan hunnene bli 300 kilo og gyte opptil 7 millioner egg – tilsvarende 40 prosent av kroppsvekten. Med bare én gyting i året og usikker overlevelse for yngelen var avlsarbeidet i kveitenæringen tidkrevende de første årene.
– I starten var gjerne størrelse, vekst og utseende hovedkriteriene for utvelgelse av voksen stamfisk, senere ble utbytte av yngel også viktig. Nå er DNA-analyser og avanserte teknologier tatt i bruk for å finspisse selekteringen, forklarer Henden.
– Vi er den eneste i bransjen som har tatt kostnaden med å investere i eget, unikt
avlsprogram. I disse dager starter å stryke på 4. generasjons stamfisk. Det vil ta 30 år for en ny aktør å komme der vi er i dag, mener Henden.
Den modne og kvalitetssikrede rogna fra Vikaneset termopakkes og sendes med første fly til Flesland og Nordic Halibuts yngelanlegg på Askøy. Tid er en nøkkelfaktor for den skjøre rogntransporten.
Å lage kveiteyngel er vanskelig. I løpet av de siste 20 årene er mange uløste gåter blitt løst. Avdelingen på Askøy har hatt en sentral rolle i dette arbeidet: I naturen vil egg og kveitelarver leve på store havdyp. På land etterlignes de stummende mørke forholdene i store siloer. Kveitelarvene er lite utviklet når den klekkes. Mens torskeyngel haster gjennom plommesekkfasen på fem dager, bruker kveita åtte ganger mer tid – om lag 40 dager. Det må til for at larvene skal bli ferdig utviklet. Den første maten kveitelarvene spiser er levende hoppekreps (artemia). Det gir kveitelarvene livsviktig næring den første tiden, fram til de er i store nok til å spise tørrfôr.
– Det er mange kritiske stadier i yngelproduksjonen. Røkterne må følge prosessene tett og sørge for at larvene trives og har det bra absolutt hele veien. Siden 2018 har vi hatt høy og stabil yngelproduksjon, selve forutsetningen for å kunne skalere produksjonen i sjø, sier Henden.
Den kanskje mest eiendommelige fasen kommer når fiskelarvene bunnslår og starter
forvandlingen til å bli en flatfisk. Da skal fiskens venstre øye vandre over til den høyre siden.
Nordic Halibuts settefiskanlegg på Averøya er et tidligere landbasert oppdrettsanlegg for laks. Dette anlegget var grunnlaget for oppstarten av selskapet i 1995. Her får fisken vokse seg sterk fra den er rundt 5 gram til den er omtrent halvkiloen og flytter ut i merder på sjøen.
– Hvert kar eller tank er spesielt tilpasset fiskestørrelsen som skal bo der. Alt vannet som fisken har behov for, pumpes inn. Samtidig som dette gir oss god kontroll på vekst og trivsel i kveitas viktige «ungdomsår», byr et landbasert anlegg også på utfordringer. Både teknikk og biologi skal fungere, og de ansatte må jobbe på tvers av flere fagfelt, forteller sjefen.
Kveita trenger mye bunnareal for å trives. Selv om den beveger seg mye, trenger den å få slappe av på bunnen. Kveita kan også bli solbrent. Derfor er tankene utstyrt med skyggenett eller overbygg.
Matfiskproduksjonen skjer i tre sjøanlegg i nye Hustadvika kommune. Anleggene kan ligne mye på et lakseanlegg, men de ansatte har gjennom mange år tilpasset merdene til kveiteproduksjon. I dag benyttes 120-meters merder.
– Men vi kommer til å ta i bruk 158-metringer, som vi anser som maksimal ringstørrelse for kveite. Merdteknologien er stort sett den samme som for laks. Men siden kveita er en flatfisk som tilbringer mye av livet sitt på havbunnen, er våre merder organisert med hyller på ulike dybder – såkalte etasjemerder. Også bunnringene våre er modifisert og gir oss et bunnareal på 1.000 kvadratmeter i
hver merd, forklarer Henden.
Når kveita settes i sjøen omtrent 500 gram stor, har den allerede levd et år på land. I fjordene innenfor Hustadvika skal den vokse videre til den når slaktevekt på 5 kilo. Det tar gjerne 3 år. Fra rogn til fat tar det altså mellom fire og fem år.
– Det viser hvor kapitalkrevende kveiteoppdrett er, sier Henden. Han skulle selvsagt ønsket at det hadde gått raskere å industrialisere kveiteoppdrett. Men det skjer ganske sjelden at man lykkes med nye arter i oppdrett.
– Nå har vi løst de største utfordringene. Men siden kveita bruker så lang tid til å nå slaktestørrelse, vil det fortsatt ta noe tid før vi ser at salgsvolumene for norsk kveite øker raskt, sier Henden, og presiserer at utviklingen går riktig vei. På de siste 20 årene er produksjonstiden i sjø halvert fra 7-8 til 3-4 år. – Vi har vært nede i 2,5 år, sier Henden, som også tror det er mulig å produsere med lavere fôrfaktor enn laks, med forsterket innsats i avlsarbeidet.
– Vi er i gang med å oppskalere produksjonen. I takt med det vil vi også utvikle ny og bedre kunnskap om fisketetthet, sortering og fôring. Vi har allerede sett fôrfaktor i sjø på under 1,2, sier Henden.
I dag veier 70 prosent av kveitene selskapet slakter mer enn 5 kilo. Snittvekt på slaktefisken er 6-6,5 kilo.
– Men 20 prosent av volumet er over 9 kilo. Det fungerer fint med det utstyret vi har i dag.
Nordic Halibut-sjefen er klinkende klar på at kveiteoppdrett er en god og fornuftig måte å øke den norske sjømatproduksjonen på.
– Vi har ikke luseproblemer, bruker ikke antibiotika og har ikke behandlet en eneste fisk i sjø siden 2001. Skretting har sterkt fokus på etisk riktige fôrråvarer, hvor de marine råvarene tas fra arter som overvåkes strengt. Oppdrettskveite er et bærekraftig produkt med svært høy kvalitet og lav miljøpåvirkning. Framover kommer volumene av denne kvalitetsvaren til å øke betydelig, spår Henden, og får støtte fra forskeren.
– Det er ingen tvil om at markedene ønsker mer oppdrettskveite. Stabilt høye priser har på mange måter vært redningen for kveiteoppdrett i disse årene. Det siste året har vi sett priser ned mot 120 kroner kiloen, men har vært på 130 kroner i snitt, forteller Henden.
USA og Norge har vært Nordic Halibuts største markeder gjennom flere år, med om lag 40 prosent av salgsvolumene hver. Fram til koronaen stengte verden, var man i gang med å utvikle sjømatsultne markeder også i Asia.
– Koronaen har skapt utfordringer, både med transportutfordringer og nedstenginger i restaurant- og gourmetmarkedene som er viktige for oss. Vi har mye stor fisk stående i sjøen nå, og håper å kunne hente inn noe av det tapte mot slutten av året, sier Henden.
Han og resten av Nordic Halibut-systemet forbereder seg på at de i årene som kommer vil ha langt mer fisk å tilby markedene. Hovedkontoret og salgsavdelingen i Bergen jobber ikke bare med nye geografiske markeder.
– Vi jobber også med retail-markedet. Biter- og porsjonspakninger må komme på kveite også, når volumene øker. Oppdrettskveite er veldig godt tilpasset denne typen markeder. I motsetning til villkveite som man får nå og da, har vi en jevn produksjon som vi kan etablere effektive videreforedlingssystemer for. Dette vil komme, men horeca-markedet vil nok være størst noen år til, mener Henden.
